Skam er et tema som er sårt for mange av oss mammaer til barn og ungdom med ADHD og lignende diagnoser. Noe mange av oss føler på, ofte, og som få av oss snakker om. Først nå er jeg klar til å sette ord på min skamfølelse over de krevende årene med min sønn!
Kjenner du deg igjen?
Vi mammaer til barn og ungdom med ADHD, står i en hverdag med mange utfordringer. En ting er å takle hverdagen med ADHD og alt det medfører. Ofte forholder vi oss også til tilleggsvansker som dysleksi, læringsutfordringer, angst, skolevegring og andre utfordringer, som gjør det enda mer krevende å være mamma!
Mammahjerte
Og kanskje det såreste av alt: Negative holdninger vi møter, enten det kommer fra familie, venner eller fagpersoner i skole og hjelpeapparat.
Følelsen av blikk, små kommentarer, og det usagte. Det som setter seg godt fast innerst i mitt mammahjerte. Kroppsspråk er som kjent en viktig del av vår daglige kommunikasjon.
Den rosa drømmen
Før jeg fikk barn, hadde jeg klare forventninger! Jeg så venninner bli stolt mamma, idyll, og nydelige, friske barn. De fleste barna var selvfølgelig i forkant av utviklingskurver på sin alder! Et strålende glansbilde på lykkelig familieliv. Sånn skulle selvfølgelig jeg også få det!
Som pedagog stilte jeg ekstra krav til meg selv, mitt barn ville selvfølgelig utvikle seg på samme måte som andre barn. For en læring jeg skulle få de neste årene....
Mammas utilstrekkelighet og fortvilelse
Min mammahverdag ble så veldig annerledes. Opplevelse av eget barn som først utvikler seg som andre barn, for plutselig å stoppe opp, og henge lenger og lenger bak normalkuven. Den første hasteinnleggelse på sykehus, etterfulgt av flere. Endeløse timer på venterom hos ulike spesialister, og maktesløsheten i etterkant: ”Ja, det er grunn til bekymring, men vi vet ikke hva.” Jeg ønsket så inderlig svar, hva kan hjelpe mitt barn?
Bekymring og fortvilelse blir en del av min hverdag. Ingen fagpersoner spør noen gang: ”Hvordan har du det som mamma?” Min følelse av utilstrekkelighet vokser for hver dag.
Skamfrø får vokse...
Jeg husker de første kommentarer fra barnehagen, vår fantastiske førskolelærer er byttet ut med ny. Forståelse er byttet ut med kritikk. Husker veien hjem fra barnehagen. Følelsen av å være dårlig mamma. Ett frø blir plantet denne dagen, godt plantet. Den første spire til skamfølelse.
Dette er bare starten.... i fortsettelsen får mitt skamfrø god næring.
Mammahjertet blør i situasjoner når min sønn misforstår sosiale koder. Og følelsen av å gang på gang blir satt på sidelinja. Jeg både føler og ser blikkene som blir veksles og sendes i vår retning. Kommentar om grensesetting og foreldre som ikke er strenge nok i oppdragelsen. Sikkert godt ment, men du så sårende for et mammahjerte.
Møter i hverdagen forsterker følelsen. Barnelegen, som forteller meg i klare ordelag at jeg er en dårlig mamma. I møte jeg ber om videre utredning, for mammahjertet er sikkert på noe viktig er oversett. Jeg fikk dessverre rett! Og barnelegen? Det ble ingen mulighet til å fortelle barnelegen om resultatet, jeg hadde benyttet meg av retten til ny vurdering hos en forståelsesfull lege.
For hver gang føler jeg meg stadig mer mislykket som mamma.Jeg vil mestre bedre enn dette! Min selvfølelse synker merkbart for hver lille hendelse, og skamfrøet får enda bedre grobunn.
Fra skamfull til stolt mamma!
I dag, er jeg kjempestolt av sønnen min, akkurat som han er, en flott ungdom med mange ressurser! Som har vist gang på gang, at han lykkes med det han ønsker og setter seg som mål! Sammen velger vi å fokusere på læringen fra de tøffe årene. Han har lært at hardt arbeid er avgjørende for å lykkes. Sette seg mål, og jobbe, små steg hver dag. Og du verden for en mestringsfølelse når målet er nådd! "Jeg klarte det mamma. Ingen hadde trodd jeg skulle lykkes for noen år tilbake"
Min endring kom den dagen for mange år siden, da jeg bestemte meg å gjøre alt jeg kunne for min sønn! Jeg tok frem superkrefter jeg ikke visste jeg hadde - Jeg ble løvemamma!
Sakte med sikkert endret jeg holdning fra skam til stolthet. Takket være de nydelige personene jeg har valgt å lytte til underveis. Min kloke venninne som fortalte meg stadig vekk: ”Det er en mening med at du er mamma til din sønn. Tenk så heldig han er som har deg som mamma!”
Og den nydelige assistenten på skolen, som så min sønn for den han er, og sa det til meg - gang på gang.
Når det var som vanskeligst, kom rådgiver i Statped, som ga meg trygghet på at jeg gjorde en stor forskjell for min sønn. Hun ga meg styrke til å fortsatt stå i det – hver dag!
Hva var det egentlig som hendte underveis? Som mental trener ser jeg nå, det som var grobunn for min skamfølelse. Jeg trengte styrke til å bli trygg i en mammarolle som krevde så mye mer av meg enn jeg var forberedt på. Jeg trengte å omstille meg, endre mine forventninger og holdninger til rollen. Mine verdier i mammarollen, trengte en skikkelig justering. En lang vei, til her jeg er i dag: Skam har blitt til STYRKE!
TENK OM....
Husk det er i motgang du og jeg vokser som personer!
Kvitt deg med skamfølelsen i dag. Om det er mulig? JA.
Kjære mamma! Vi er gode nok! Du gjør en fantastisk jobb for ditt barn.
Rett deg opp i ryggen, klapp deg på skuldra og vær stolt over jobben du gjør!
Så deilig å lese dette akkurat nå…og tårene renner her. Jeg har en sønn med ADHD og odd. Vi er inni en dårlig periode nå og jeg er så sliten…har lyst til å rømme fra livet noen ganger da vi må sloss for å få nok hjelp på skolen, sloss med andres fordommer, sloss med andres stigmatisering av oss, føler vi må sloss med nebb og klør mot alt og alle og vi møter veggen så mange ganger. Samtidig som vi må stå i alle kampene her hjemme til alle døgnets tider. Men han er bare en liten gutt som gjør så godt han kan. En helt utrolig høyt elsket unge. Og vi gjør så godt vi kan vi og. Han kom desverre ikke med bruksanvisning. ..så vi må på en måte føle oss frem og det er en daglig kamp mange ganger, men vi står i den for vi kan ikke gi opp…for han er hjertet til pappan og meg. Men pokker så sliten vi er innimellom..vi har begge jobb og jeg har skole også.
Hadde bare trengt bittelitt pause fra alle kampene vi må kjempe for han. ..og noen ganger med han. Ikke behøvd å være supermennesker hele tiden, ikke få hele følelsespektret vårt gjennomgått hver dag. Nå kommer han snart hjem fra skolen og jeg gleder meg helt vilt til å se han og klemme på han. Men jeg veit ikke ennå hvordan dagen vår blir, veit ikke hva som har skjedd på skolen idag,. Som han kan få utløp for hjemme, hvor hardt det blir med lekser eller om han orker å spise noe pga medisinene..men hver dag har jeg det håpet at idag..ja, da skal vi få en fin dag❤
Lise. Tusen takk for din åpenhet og ærlighet! Jeg er så glad for at min åpenhet kan være til hjelp for deg og andre mammaer. Husk å skryte av deg selv, hver kveld, for den fantastiske jobben du gjør for ditt barn. Ta vare på deg selv hver dag, og gi deg selv påfyll av aktiviteter som gir deg energi og glede. Det trenger du for å stå i det!
Stor klem fra Helene