ADHD I SKOLEN? DET GÅR IKKE BRA HELT AV SEG SELV!

​

Husker du første skoledag for ditt barn? En dag fylt av store forventninger, for både små og store. Drømmen om vitnemålet har nettopp startet!

En festdag, min lille førsteklassing, i fine klær og ny sekk. Skolebarn som kikker litt småsjenert på hverandre. Vi foreldre gjør det samme, og tenker: Hvem av disse blir venner med mitt barn? Og hvilke foreldre blir jeg kjent med?

​Stolthet og drømmer

Du og jeg - stolt foreldre, står i samlet flokk, og hører rektor lese opp elever. Klasse for klasse. Følelsen når navnet til mitt barn leses opp, og går for å hilse på sin første lærer. En ny fase har startet, både for skolebarna og oss foreldre! Jeg ønsker så inderlig at dette vil være starten på noe bra.

Jeg tar meg i å drømme om skoleåra som vil komme for min sønn. Fra dagen i dag, til han står der med vitnemål i handa. Bestått videregående skole. Jeg kan både se og føle gleden hans, og kjenner på stoltheten til oss begge. Han har selvfølgelig "alle muligheter" for å velge og vrake i spennende studier og videre jobbmuligheter. Ditt skal min sønn!

Også kommer hverdagen....

Hverdagen kommer som oftest med et brak, for oss med barn som strever. Flere av oss foreldre med bekymringer fra barnehagen. Hvordan skal mitt barn finne sin plass i en stor klasse, med få voksenpersoner? Mitt barn, med masse energi og latter, som er ukonsentrert, har lopper i blodet, og trives best i toppen av trær! Likevel, vi håper så inderlig at overgang til skole og lynrask modningsprosess, vil gjøre underverker. Min største drøm om at han vil oppleve mestring. Lage en solid grunnmur for god selvfølelse. Etter hvert bli mer selvstendig, og lære strategier for å mestre hverdagen sin selv.

Mammahjertet håper i det lengste!

Foreldre forstår at noe er galt, men hva?

Hvor lenge er vi i paradis, før første bekymringsmelding kommer hjem fra skolen?

Den glade gutten med forventningsfulle barneøyne. Glede og forventning som altfor raskt mister sin glød, og erstattes av skuffelse. Vi foreldre som aner at noe ikke er som det skal. Forventning og glede over ny skoledag, erstattes med et barn som utsetter det å gå ut av døra hjemme, i det lengste.

Nye meldinger fra skolen: Barnet mitt som strever med å lese og huske bokstaver, og 2+ 3 blir som oftest ikke 5. Økende bekymringer med uro og vansker med konsentrasjon. Eller hun som er drømmende og ukonsentrert, sitter rolig ved pulten sin – som ønsker å bli sett.

Første samtale med lærer, om din bekymring. Kanskje blir du møtt med: "Det er modning som skal til - ditt barn er bare umoden for alderen. Bare vent å se, dette går nok bra".

Klumpen i magen!

Første dager med lekser er stort: Stolte førsteklassinger ivrer, ja - endelig lekser! For mange forsvinner stoltheten raskt. Deretter motvilje, og i siste fase en evig kamp, HVER ettermiddag. Kjenner du igjen klumpen i magen på vei hjem fra jobb? Vet at jobben som kommer nå er adskillig mer krevende enn arbeidsdagen som er ferdig. Strevsomme timer og frustrasjon som øker i takt med konfliktnivå over leksene. Frustrasjonsutbrudd fra oss fortvilte foreldre: "Dette må du forstå, dette er enkelt om du bare jobber mer".

VENNER? katten og X-boksen

Triste barneøyne venter på at nye venner ringer på døra etter skoletid. De lar også vente på seg.

Mitt barn hadde venner første skoleåra sier du? Ja, og hva er annerledes nå? De har sakte men sikkert blir borte, en etter en. De har “vokst fra” mitt barn. Venner erstattes av katten og x-boksen. Gradvis blir dette den sosiale hverdagen hjemme.

Sakte forandres stemningen hjemme...

Det kommer snikende, uten at du helt vet når det skjer. Den gode stemningen i familien, glade stemmer og latter, blir sjeldnere og sjeldnere. En dag oppdager du plutselig at frustrasjon, sinte og oppgitte stemmer er mer regel enn unntak! Hva skjer med familien vår?

NOE ER GALT, men hva?

Økt bekymring over flere år, og endelig starter første utredninger.

Som mamma tenker jeg, bare vi får svar på årsak til utfordringer, blir alt så mye bedre. Vi klamrer oss til håpet, en diagnose vil vi takle.

Diagnosen er satt, 4 bokstaver - ADHD. Mammasorg over diagnosen, og lettelse. Endelig. Nå vil ressurser i skolen komme av seg selv - min sønn vil oppleve mestring. Han skal få den hjelpen han trenger, og den hjelpen vil være best. Nå blir alt så mye bedre!

Fritid - til glede?

Som aktive foreldre, skal selvfølgelig mitt barn delta på fritidsaktiviteterer. Og mange av våre barn starter med håndball eller fotball, som de fleste andre i klassa. Det blir fint, nå skal min sønn få oppleve gleden over å delta på ett lag. Treninger, første fotballkamp og det største av alt: Reise på turnering. For mange barn med ADHD blir det en kort karriere. Entusiasmen avtar raskt. Og du sitter med en stor, vond klump i magen. Du ser han som startet karrieren så oppløftende, fomler med ballen. Det er blitt så vanskelig følge tempo til de andre på laget. Mammahjertet blør over stempel som syndebukk, når ballen går i motsatt mål!

Også hverdagen - med ADHD

Hverdagen som innhenter oss igjen - Mitt barn har fått sin diagnose, ADHD. Men hva nå? Hvor er ressursene på skolen, som mitt barn så sårt trenger? Hvor er hjelpeapparatet for mitt barn og meg? Vi foreldre er faktisk i en sorgprosess! Jeg ser drømmer bli knust, og hjertet blør for mitt barn. Dette er langt fra min drøm på første skoledag!

Du og jeg, som kjenner oss enda mer maktesløse.

Jeg ønsker så inderlig at:

• ADHD-diagnosen aldri skal være et hinder for mitt barn. Tvert imot, hvis han bruker det rett, kan det faktisk være en fordel

• Mitt barn modnes, og utvikler sine sosiale antenner

• Han får en venn. En å ha med hjem etter skolen. Fortelle hemmeligheter til. En som alltid er der for han, og som han kan være der for

• Mitt barn kan oppnå vitnemål - drømmen fra første skoledag går i oppfyllelse

• Mitt barn vil få muligheter for utdannelse og arbeidsliv, på samme måte som “alle” andre

Vil alt bli bra bare vi blir ferdig med barneskole? eller ungdomsskole? Ellers går vi for en ny start med “blanke ark” på videregående skole? Hva om mitt barn blir en i statistikken?

Statistikken har talt!

Fakta vi foreldre til ADHD-barn, helst ikke vil ta inn over oss:

• Barn og unge med ADHD, har en ekstra krevende vei for å mestre voksenlivet, i forhold til "andre" ungdommer.

• Om lag halvparten hadde videregående skole som høyeste utdanning, sammenlignet med i underkant av en tredjedel i befolkningen for øvrig.

• Hvem kommer i jobb? 81 prosent av elever som har bestått videregående skole er i jobb, sammenlignet med 52 prosent av de som IKKE har videregående skole

• Ungdommer som lykkes: Trenger å kjempe for sine rettigheter, enten ved at de selv står på, eller hjelp fra foreldre eller andre.

ADHD i skolen. Det går ikke bra helt av seg selv!

Har du også hørt den velmente kommentaren fra personer i hjelpeapparat og andre: “Det går nok bra med ditt barn, skal du se”.

Jeg må skuffe deg, den tøffe virkeligheten sier noe annet:

”Nei, det går ikke bra med våre barn med ADHD - helt av seg selv”.

Skal våre barn få utdannelse og mulighet til å delta i arbeidslivet - må det hardt arbeid til! Du sier du har prøvd alt: Ja, det tror jeg deg på. Jeg kan fortelle deg en hemmelighet. Hvordan vi jobber hver dag, er avgjørende for å lykkes.

Husk, dette er ingen sprint. DU har startet på din lengste maraton. EVER!