Skam er et tema som er sårt for mange av oss mammaer til barn og ungdom som strever.... Noe mange av oss mammaer føler på, ofte, og som få av oss snakker om!
Først nå er jeg klar til å sette ord på min skamfølelse over de krevende åra med min sønn!
Kjenner du deg igjen?
Vi mammaer til barn og ungdom med ADHD eller angst,, står i en hverdag med mange utfordringer!
En ting er å takle hverdagen med ADHD, og/eller skolevegring, ofte med ulike tilleggsvansker ... som dysleksi, læringsutfordringer og angst som gjør det enda mer krevende å være mamma!
- Hvordan stå i det som mamma, år etter år...
- Hvordan takle nederlagsfølelsen når du ikke kan hjelpe barnet ditt som du ønsker?
- Følelsen av å mislykkes som mamma, kommer snikende!
Mammahjerte
Og kanskje det såreste av alt: Negative holdninger vi møter, enten det kommer fra familie, venner eller fagpersoner i skole og hjelpeapparat.
Følelsen av blikk, små kommentarer, og det usagte....
Det som setter seg godt fast innerst i mitt mammahjerte. Kroppsspråk er som kjent en viktig del av vår daglige kommunikasjon.
Den rosa drømmen
Før jeg fikk barn, hadde jeg klare forventninger!
Jeg så venninner bli stolt mamma, idyll, og nydelige, friske barn. De fleste barna var selvfølgelig i forkant av utviklingskurver på sin alder! Et strålende glansbilde på lykkelig familieliv. Sånn skulle selvfølgelig jeg også få det!
Som pedagog stilte jeg ekstra krav til meg selv... mitt barn ville selvfølgelig utvikle seg på samme måte som andre barn.
For en læring jeg skulle få de neste årene....
Mammas utilstrekkelighet og fortvilelse
Min mammahverdag ble så veldig annerledes!
Opplevelse av eget barn som først utvikler seg som andre barn, for plutselig å stoppe opp, og henge lenger og lenger bak normalkuven.
Den første hasteinnleggelse på sykehus, etterfulgt av flere. Endeløse timer på venterom hos ulike spesialister, og maktesløsheten i etterkant: ”Ja, det er grunn til bekymring, men vi vet ikke hva.”
Jeg ønsket så inderlig svar, hva kan hjelpe mitt barn?
Bekymring og fortvilelse blir en del av min hverdag. Ingen fagpersoner spør noen gang: ”Hvordan har du det som mamma?” Min følelse av utilstrekkelighet vokser for hver dag.
Skamfrø får vokse...
Jeg husker de første kommentarer fra barnehagen, vår fantastiske førskolelærer er byttet ut med ny. Forståelse er byttet ut med kritikk. Husker veien hjem fra barnehagen. Følelsen av å være dårlig mamma. Ett frø blir plantet denne dagen, godt plantet.
Den første spire til skamfølelse.
Dette er bare starten.... i fortsettelsen får mitt skamfrø god næring...
Mammahjertet blør i situasjoner når min sønn misforstår sosiale koder. Og følelsen av å gang på gang blir satt på sidelinja....
Jeg både føler og ser blikkene som blir veksles og sendes i vår retning. Kommentar om grensesetting og foreldre som ikke er strenge nok i oppdragelsen. Sikkert godt ment, men du så sårende for et mammahjerte....
Møter med hjelpeapparatet!
Møter i hverdagen forsterker følelsen...
Barnelegen, som forteller meg i klare ordelag at jeg er en dårlig mamma.
I møte jeg ber om videre utredning, for mammahjertet er sikkert på noe viktig er oversett. Jeg fikk dessverre rett! Og barnelegen? Det ble ingen mulighet til å fortelle barnelegen om resultatet, jeg hadde benyttet meg av retten til ny vurdering hos en forståelsesfull lege.
For hver gang føler jeg meg stadig mer mislykket som mamma. Jeg vil mestre bedre enn dette!
Min selvfølelse synker merkbart for hver lille hendelse, og skamfrøet får enda bedre grobunn...
Jeg klarte det mamma!
I dag, er jeg kjempestolt av sønnen min, akkurat som han er!
En flott ungdom med mange ressurser!
Som har vist gang på gang, at han lykkes med det han ønsker og setter seg som mål!
Sammen velger vi å fokusere på læringen fra de tøffe årene. Han har lært at det å stå på og ikke gi seg, er er avgjørende for å lykkes.
Sette seg mål, og jobbe, små steg hver dag....
Og du verden for en mestringsfølelse når målet er nådd!
"Jeg klarte det mamma! Ingen trodde jeg skulle få det til!"
Min endring kom den dagen for mange år siden, da jeg bestemte meg å gjøre alt jeg kunne for min sønn! Jeg tok frem superkrefter jeg ikke visste jeg hadde:
Jeg ble Løvemamma!
Sakte med sikkert endret jeg holdning fra skam til stolthet!
Takket være de nydelige personene jeg har valgt å lytte til underveis. Min kloke venninne som fortalte meg stadig vekk: ”Det er en mening med alt.. . tenk så heldig din sønn er som har deg som mamma!”
Og den nydelige assistenten på skolen, som så min sønn for den han er, og sa det til meg - gang på gang. Når det var som vanskeligst, kom en annen fagperson, en engel som jeg kalte henne, og ga meg trygghet på at jeg gjorde en stor forskjell for min sønn.
Hun ga meg styrke til å fortsatt stå i det – hver dag!
Fra skam til styrke!
Hva var det egentlig som hendte underveis?
Som mental trener ser jeg nå, det som var grobunn for min skamfølelse.
Jeg trengte styrke til å bli trygg i en mammarolle som krevde så mye mer av meg enn jeg var forberedt på. Jeg trengte å omstille meg, endre mine forventninger og holdninger til rollen....
Mine verdier i mammarollen, trengte en skikkelig justering. En lang vei - til her jeg er i dag: Skam har blitt til STYRKE!
Tusen takk for at du deler så ærlig! Klem til deg ❤